Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling ble henrettet den 24. oktober 1945 på Akershus festning.

Det går ikke en dag uten at hans navn blir benyttet som synonym på forræderi og svik. Ordet “Quisling” har helt siden krigens slutt vært et internasjonalt anerkjent uttrykk for forræderi og svik. Man finner det brukt i publikasjoner i alle verdens hjørner, og i alle politiske leirer. Det er uten tvil global enighet om at Quisling er det mest egnede ordet for å kategorisere de mest forferdelige personer og handlinger, uavhengig av hvor i verden ugjerninger måtte forekomme.

Et raskt Google News søk bekrefter påstanden over og gir oss et bilde av ordet “Quisling” sitt brukområde i 2011:

“Et stort problem for NATO og dens libyske Quisling-Liga aka National Transitional Council (NTC) er at de fleste av de militante opprørerne nå er under ledelse av Islamic Fighting Group (LIFG), en selvbeskrevet agent for Al Queda i Maghreb (Nord Afrika).” – Counterpunch artikkel, 2.September, “En helvetes humanitær innsats – 30.000 bomber sluppet over Libya.”

“For nærmere et tiår siden, avduket Keiser Bush 2 en storslagen strategi som så for seg et globalt Balkan: Styrt av vilkårlige regler, håndhevet av amerikanske bombefly og lokale Quislinger. Triumfen i Bosnia oppmuntret til videre intervensjonalisme. Det viktigste var at Serbia – som hadde motsatt seg imperiets diktater et tiår ved å henvise til internasjonal lov – ble knust og fratatt styrerett, til skrekk og gru for andre.” – fra artikkelen “Vinteren kommer”, publisert på AntiWar.com 27.august 2011.

“Hvis det er slik at litteraturen – som er den ultimate foredling av selve ordene våres, det primære middel vi kommuniserer med – kan bli korruptert, manipulert og effektivt marginalisert uten kommentar så vil den quislingske tilretteleggingen av akademia sørge for at alt annet vil følge etter.” – fra artikkelen “En grusom og bitende ironi” i den Guyanske avisen “Stabroek News”, 2.september 2011.

“Bare én dag før massakren i Norge sist fredag, førte den tidligere Troskyisten og nåværende Neo-Con David Horoitz en artikkel av Joseph Klein i sitt blad Front Page magazine, med overskriften “Norges Quislinger”, som muligens kan ha gitt massemorderen Breivik all den motivasjonen han trengte for å begå sine forbrytelser.” – fra artikkelen “Mer om den jødiske høyrevridde forbindelsen”, thepeoplesvoice.org 9.august 2011.

“Arbeiderpartiet blir i flere Facebook-grupper sammenlignet med Quisling og landssviket som medvirket til at Norge ble okkupert under annen verdenskrig. I Norge i dag hersker det full enighet på Stortinget om at nazismen aldri må få fotfeste i Norge igjen. Årsaken er at ingen av partiene på Stortinget vil forfølge mennesker på grunnlag av tro eller etnisk bakgrunn, slik jødene ble forfulgt.” – fra artikkelen “Pågår det en islamisering av Norge?” publisert i Bergens Tidende 12.august 2011.

“Vidkun Quisling syntes kanskje ikke å ha noe til felles med gjerningsmannen under dagens tragedie. Quisling var den typiske insider, en toppstudent, militær offiser, diplomat og statsråd (før krigen).. I motsetning hadde Breivik ingen offentlig profil og var sett på som en rolig, høflig og ubetydelig person uten de store ferdighetene eller prestasjonene.” – Canadian Broadcasting Corporations artikkel “Breivik, Quisling og den norske ånden”, 05.august 2011.

“Den nåværende internasjonale eliten (kulturmarxister, selvmordshumanister, globalister) er vår tids Nazister og samarbeider med viten og vilje med muslimene. De er Quislingene som forsøker å overføre politisk makt fra våre suverene nasjoner til en fremmed politisk entitet – EUSSR/FN.” – Intervju med en PCCTS Tempelridder på side 1349 i Anders Behring Breiviks manifest “A European Declaration of Independence”.

Som vi ser i utdragene over, benyttes ordet Quisling flittig av personer og publikasjoner med vidt forskjellige og ofte motstridende livssyn og ideologier (bortsett fra at alle er ihuga materialister da selvfølgelig). Det er nesten så man blir rørt over at disse grupperingene kan enes om denne internasjonalt anerkjente kjennsgjerningen, nemlig at “Quisling var ondskapens inkarnasjon på jorden”. Det er noe fascinerende med en slik konsensus mellom så ihuga meningsmotstandere. I min naivitet spør jeg som Jan Teigen i låta Glasnost; “Er det sant?” Er det virkelig sant? Har Vidkun Quisling endelig klart det umulige, nemlig å få kommunister, liberalister, anarkister og kapitaliser til å danne konsensus om et stabilt punkt de virkelig kan støtte seg til i tilværelsen? Om Quisling klarte å skape enighet mellom disse stridige ideologiene, hvordan fikk han det til? Min nyskjerrighet er pirret!

Hvordan ble Quisling et internasjonalt ord for forræderi og svik?

Vidkun Quisling ble født 18.juli 1887, i Fyresdal i Telemark, hvor hans slekt hadde holdt til helt siden 1400-tallet. Han ble student på latinskolen i Drammen før han som trettenåring kom inn på Skien latinskole og tok artium. Han var en ivrig student og slukte verdenshistorien og Norgeshistorien med stor iver. I 1905 var han sterkt påvirket av den patriotiske stemningen i befolkningen i forbindelse med Norges frigjøring fra Sverige, og samme år valgte han den militære løpebane ved å starte på Krigsskolen. Tre år senere var han løytnant av grad, og ble uteksaminert gra Krigsskolen med de høyeste karakterer som noensinne hadde blitt utdelt siden skolens opprettelse. For denne bragden fikk han audiens hos vår nylig utvalgte konge, Haakon den sjuende.

“Det er klart at en så overdådig utrustet personlighet som Vidkun Quisling – like fremragende på det språklige som det matematiske område – var bestemt til en strålende militær løpebane.” – Kaptein Odd Melsom.

I de kommende årene gjorde han militær tjeneste av forskjellig art for Norges forsvar, og ble tatt inn som aspirant i Generalstaben allerede i 1911, og i 1917 fikk han jobb i Generalstaben som adjoint, da som kaptein Quisling.

“Ferieliv og parasitt-tilværelse er begreper som man ikke kan sette i forbindelse med Quisling. Det strenge, målbevisste arbeide, den uslukkelige kunnskapstørst og de store syner og tanker som svever langt over dagliglivets små problemer er den ramme som omgir Quislings billede i våre hjerter – det gjelder ikke bare mannen modnet i et livs innsats for alt edelt og stort og godt, men også den unge kadett.” – Kaptein Odd Melsom om Quisling som militærstudent.

Året etter ble han utnevnt til militærattache i Russland, hvor han kom midt opp i bolsjevikrevolusjonen som var brutt ut få måneder i forveien. Dette var starten på et langvarig utenriksengasjement som skulle vare over et tiår.

“Det var et herjet og ødelagt land Quisling kom til den 12.februar 1922 med den oppgave å organisere et hjelpearbeide, som skulle omspenne store arealer med millioner av sultende og syke mennesker, i et land hvor kommunikasjonene var ødelagt, og alle hjelpemidler manglet.” – Jon Sørensen i boken Nansens Saga.

I 1922 og 1923 ledet han hjelpearbeidet i Ukraina og Krim på vegne av Den Internasjonale Russiske Hjelpekomite under professor Fridtjof Nansens presidium. Ifølge konservative estimater sørget Quisling for, med livet som innsats, at flere hundre tusen mennesker ble reddet fra hungersnøden. (Takkebrev fra Ukrainas Røde Kors)

“Kaptein Quisling skaffet mat til hundre tusener kvinner og barn. Han kunde stjele Budjonnys hester og slakte dem for å la de barna, som ikke hadde smakt mat på uker, få noe å tygge på.

Ingen ute i den civiliserte verden visste noe om dette eller denne mann, denne ensomme mann, som på åstedet kjempet videre den kamp, som Nansen kjempet i Europa mot verdens alle politiske kjeltringer for å skaffe medisin og mat til millioner som råtnet levende og halvdøde.

Man har ikke lovt til å være uvitende om en slik mann, man kan det ikke uten å ta skade på sin sjel.” – Albin Eines, Minner og stemninger fra Russlands svarteste år.

I årene 1924-25 var han på oppdrag for Folkeforbunet i Balkan og Donaustatene vedrørende spørsmålet om de russiske flykningene der.

“Der var hele byer og bygder hvor befolkningen lå hjemme og ventet på døden for svake til selv å gå og hente den maten som kunne redde dem.” – Fridtjof Nansen.

Høsten 1925 foretok han en reise til Armenia som sekretær for Folkeforbundets Armeniakommisjon sammen med Fridtjof Nansen. Vinteren 1925-26 ble tilbragt i Armenia og Kaukasus som representant for denne kommisjonen. Også her ble et stort antall menneskeliv spart ved nordmennenes tilstedeværelse. Nansen skriver om Quisling i innledningen til sin bok Gjennom Kaukasus til Volga: “Disse innledende ord kan ikke sluttes uten en hjertelig takk til kaptein Vidkun Quisling for hans utrettelige elskverdighet som reisefelle og for den verdifulle hjelp han har gitt forfatteren ved sitt kjennskap til russisk og ved sine allsidige kunnskaper.”

Etter hjelpearbeidet i Armenia og Kaukasus oppholdt Quisling seg i Moskva og fortsatte sitt humanitære arbeid med hovedfokus på flykningespørsmålet, og da de diplomatiske forbindelsene mellom Storbritannia og Sovjetunionen ble brutt i mai 1927, ble han ansatt som legasjonssekretær ved Norges legasjon i Moskva for å ivareta britiske interesser i Sovjetunionen. I 1928 så han seg tvunget til å ta avskjed som fastlønnet offiser i det norske forsvaret grunnet forsvarsledelsens manglende forståelse for hans internasjonale arbeids viktighet. Han ble ved avskjeden gitt majors grad. Nå var han major Quisling.

“Jeg nærer en sterk, kanskje universal, interesse for politikk og videnskap. I politikken er det navnlig Russland som har interessert mig, til hvilket land min virksomhet har vært mer eller mindre knyttet de siste tolv år. På de videnskapelige områder har jeg, foruten militærvidenskapene, særlig dyrket historie, sprog og naturvidenskap, samt matematikk som i sin tid var mitt yndlingsstudium. I senere år har disse splittede interesser samlet sig om filosofien som sit felles multiplum. Spørsmålet om en enhetsforklaring av tilværelsen bygget på videnskap og erfaring, og som kan forsone religion og videnskap, det har i de siste år vært min mer og mer oppslukende interesse utenfor den daglige livsgjerning. Jeg håper at jeg ennu kan få sagt mitt ord før den store stillhet kommer.” – Quisling om seg selv i Studenterboken, 1930.

Da Vidkun Quislings gode venn og mentor Fridtjof Nansen, gikk bort i 1930, kom dette som en stor påkjenning på Quisling. Norge hadde mistet sin naturlige lederskikkelse ved Nansens bortgang. Den ekstremt populære Nansen, kjent for sin grenseløse menneskekjærlighet, hans store vitenskapelige arbeid og de lange harde ekspedisjonene til det nordligste nord, hadde fått innpass både høyt og lavt og hadde opprettholdt Norges gode navn og rykte internasjonalt i flere tiår.

Quisling ga ut den hardtslående dokumentariske boken “Russland og Vi” samme året Nansen døde. Her gir han krystallklare skildringer av de forhold som han hadde kommet ansikt til ansikt med i det katastroferammede Sovjetunionen. I boken forteller han om de forferdeligste hendelser han selv har vært vitne til. Om foreldre som dreper sine barn for å holde seg selv i live. Om søsken som dreper og spiser hverandre fordi det ikke eksisterer ernæring i hundrevis kilometers omkrets. Han går også inn på årsakene til at Bolsjevikstyret har mislykkes totalt i sine forsøk på å implementere Marx sin ideologi på den store spredte Sovjetrussiske befokningen. Det gies et nøkternt, men deprimerende bilde av hvordan et samfunn kan bli dersom en totalitær stat forsøker å gjennomføre noe som er naturstridig. I årene 1930-40 kom han til å være Norges fremste talsperson mot det ødeleggende systemet han selv hadde bevitnet de årene han oppholdt seg i Sovjetunionen. Et av hovedproblemene ved det bolsjeviske system så han i den kontinuerlige kampen mellom arbeid og kapital – altså klassekampen. Han mente kommunismen hadde vist at den sosiale nøden ikke kunne løses med statskapitalisme.

I 1931 ble Major Quisling for alvor trukket inn i politikken, da han ble tilbudt stillingen som forsvarsminister i Bondepartiets (nåtidens Senterpartiet) regjering. Hærens offisersorgan viste stor begeistring for utnevnelsen. I publikasjonen Vår Hær, ble den nyutvalgte forsvarsministeren betegnet som “en overordentlig fremragende, kunnskapsrik og nøktern offiser med en veldig arbeidskraft og et sundt praktisk grep på tingene” og skrev videre at “det bør være grunn til å tro at man nu har fått den rette mann på den rette plass”.

Kaptein Odd Melsom skriver at Quisling gikk inn for å løse det norske folks vanskeligheter ved å søke inn til sakens kjerne, og at han som den ubestikkelige sannhetskjemper han er ikke lot seg stanse av personlige og utenforliggende hensyn. Melsom skriver videre:

“Men dermed hadde han også erklært det korrupte parlamentariske system krig og rørt ved det hellige dyr. Fra den stund skulde han gjres til en død mann i det offentlige liv. “Arbeiderbladets” oppmerksomhet gikk over til det villeste raseri og også de borgerlige partipolitikere satte sine tropper og sine aviser inn mot ham. Resultatet blev den mest femene forfølgelse og personlige tilrakning som noen sinne er organisert av det norske demokrati.

Ingen annen norsk politiker enn Quisling, den viljesterke og nøkterne offiser, som var trenet i et livs innsats i kamp og opofrelse for andre, vilde overleve et slikt angrep. Når han fremdeles med usvekket kraft maktet å fortsette den kamp for sannhet og rett som han følte som sin livsoppgave, så hentet han sikkert styrke fra den samme betrakning av spørsmålet om sann fedrelandskjærlighet som professor Morgenstierne ga uttrykk for i russetalen til Quisling og hans kamerater i 1905.”

Å uttale at “over de enkelte partier står det hele folks store parti” falt ikke i god jord hos datidens karrierepolitikere. Forsvarsministerens raske og resolutte reaksjon på politimesteren i Skiens nødrop under Menstad-slaget ga heller ikke stor popularitet hos de kreftene som hadde stått bak revolusjonsaffæren og senere skulle bli valgt inn i regjering. Utdypning av dette følger i denne tekstens fortsettelse.

Menstadaffæren  – en historie med to sider

Menstadaffæren er navnet gitt en arbeidskonflikt i 1931 som utviklet seg til åpen kamp 8.juni mellom arbeidere på den ene siden og politiet og forsvaret på den andre siden. Bakgrunnen for konflikten var at Norsk Arbeidsgiverforening bestemte at lønnen skulle settes ned mellom 15 og 20 prosent på grunn av rasjonaliseringspolitikken. LO godtok ikke dette, og foreslo en reduksjon av arbeidstiden. NAF svarte med lockout. Quisling reagerte resolutt når politiet ba om forsterkninger for å handskes med den stadig mer agiterte folkemengden, og sendte ned et helt gardekompani på 145 mann, samt 4 militære fartøy. Militæret rakk aldri å bli satt inn, da politiet fikk ryddet opp før deres ankomst. I etterspillet av episoden ble 30 av de streikende tiltalt, hvorav 24 ble idømt bøter og fengsel inntil tolv måneder. Av disse var 16 medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, to fra Arbeiderpartiet og 6 partiløse. Kommende statsministre Einar Gerhardsen og Johan Nygaardsvold gikk begge i bresjen for å forsvare opprørerne, samtidig som kampen mot Quisling ble trappet opp til nye høyder i pressen.

7. April 1932 – Apokalypse på Stortinget

“Under urolighetene på Menstad blev vi bekjent med at det ikke var noen lokal affære, men et planlagt oprør som skulde gå over til reisning over det hele land. Det falt i våre hender dokumenter fra utlandet som viste at bevegelsene skulle overføres til Oslo og Bergen. Hvem var det som stod bak disse ting, som formidlet disse ting? Jo, det var to av de sannhetsvitner som har optrådt mot mig. Disse og de andre som har vitnet mot mig har gitt sig selv attest som ærlige og vel tjente offentlige menn. Men jeg tillater meg å se på dem som kjøpte og betalte agenter, som fiender av vårt fedreland og vårt folk.

Jeg har her fotografier, gjenpart av en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den viser at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har her i 1928-29 fått kr. 500 000 av en utenlandsk makt. (kr 16 730 769 omregnet til dagens kronekurs, red.anm)

Det er ikke mange partier i vårt land som disponerer liknende summer til sitt arbeid. Det står her detaljert all ting, hvorledes de pengene er brukt. De er også så frekke at de foreslår økede bevilgninger til arbeidet i Nord-Norge.

Hvor lenge skal vi finne oss i dette? Centralkomitten, centralstyret, tar inn noen få hundre kroner her i Norge i kontigent, men de får tusener fra utlandet til sitt eget bruk. Vi er bekjent med at de i år har fått ennu betydeligere summer. Vi er bekjent med at denne trafikk har foregått i åresvis. Det er denne klikk som sender telegrammer til Nord-Norge om at norske soldater skal gjøre oprør, adet er de som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare…

Hvad betyr det så at de tar penger fra den internasjonale revolusjonære bevegelse? Hvis man vet hvordan opbygningen av den er, hvem kan da være i tvil om hvilket uhyggelig ord man må bruke på det? Følelsene her i landet er avstumpet for disse ting, men det er på tide at man ser saken i øyene.” – Forsvarsminister Quisling fra Stortingets talerstol, 7.april 1932. (Stortingstidende, 1932, s. 544-549)

Den alvorlige figurens budskap runget ut i Stortingssalen, og så ut i det ganske land hvor den traff det norske folket som lyn fra klar himmel. Mediene reagerte umiddelbart ved å mobilisere sine beste karaktermordere, og de revolusjonære partiledernes hevntørst var umiddelbar. Det ble nedsatt en spesialkommitee for å granske de alvorlige beskyldningene mot Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti. Komiteen bestod av Fjalstad, Lykke, Moseid, Myklebust, Peersen, Østbye-Deglum, Anton Jensen og Fredrik Monsen. Etter rettslig forhør og politiforklaringer måtte flertallet i kommiteen, 6 mot 2, slå fast at Quisling hadde ført gyldige beviser for at ledende menn i den norske arbeiderbevegelsen stod i ledtog med fremmed makt for å gjennomføre væpnet revolusjon i Norge med innlemmelse av Norge i Sovjetrepublikken som sluttmål.

Bondepartiets representant Østbye-Deglum i spesialkommitteen oppsummerte kommitteens konklusjon i Stortingsdokument nr.8 1932:

“Han ropte et varsku her som hørtes ut over det ganske land, – et rop som var på sin plass og ikke kom noe for tidlig. Kommitteens flertall er enig at statsråd Quisling hadde fyldestgjørende grunnlag for sine uttalelser i Stortinget 7.april.”

Høyres Henrik Almeln uttalte “når man har hørt, man kan nesten si de uartikulerte skrik fra herrene Monsen, Jensen og Nygaardsvold, så må man virkelig si at det må være truffet noen ømme punkter. Jeg har inntrykk av at herr Quisling har tråkket på de herrers russiske liktorner og så skriker de.”

Bondepartiets leder Gabriel Moseid fulgte opp med å påpeke at “spesialkomiteens medlemmer har påvist at det foreligger en hel rekke autentiske dokumenter, hvorav fremgår at en verdensomspennende revolusjonær bevegelse, som ledes av russiske myndigheter, også tar sikte på vårt land for å legge det under sovjetrussisk styre. Jeg føler meg, som nordmann, dypt takknemmelig overfor statsråd Quisling fordi han har utsatt sig for den mest forbitrende politiske forfølgelse, for å kunne si sannheten åpent og ærlig til hele det norske folk. Jeg tror at statsråd Qusiling har gjort vårt land en større tjeneste enn noen av oss i dag har full oversikt over.”

Ragnar Schanke, som skulle bli henrettet etter krigen grunnet sin lojalitet til Quisling uttrykte følgende om avsløringene: “Endelig en mann med sine meningers mot, en mann som turde å se den kjensgjerning i øynene at vårt land var fullstendig undergravet av den kommunistiske propaganda, – en mann som også turde stå frem og si det og å anklage de skyldige, selvom om de var blitt aldri så mektige.”

Den privateide arbeiderpressen var i harnisk og det ble satt igang en svertekampanje hvor saken ble forvridd dithen at det hele handlet om Quislings evner og personlighet. Pressens totale samfunnsmakt  ble bevist en gang for alle når regjeringen ignorerte Stortingets henstilling om å ta affære i saken og lot de skyldige gå fri, samtidig som pressen stemplet Quisling som en spreder av løgner og falske beskyldninger.

Quisling ble tilskuer til en absurd situasjon. Her ble det fremlagt beviser på fremmed makts kontroll over norske politiske partier for det norske Stortinget, og Stortingets egen komitee bekreftet opplysningene, men regjeringen lot allikevel være å gjøre noe med den faretruende situasjonen. Han oppga sin tiltro til, og sin stilling i, det parlamentariske systemet. Fra nå av viet han tiden sin til Nasjonal Samling, som ble stiftet 17.mai 1933 for å skape en nasjonal politisk bevegelse som kunne nå fram gjennom demokratiske valg. Klassekamp og partistrid hadde han fått nok av. En av hans nære medarbeidere skrev “Quisling har aldri villet godta slagordet at arbeiderne ikke har noe fedreland. Fordi han alltid har følt og forstått at de norske arbeiddere, tross alle internasjonale røde borgerkrigssymboler, innerst inne er like nasjonale som enhver annen ekte nordmann.”

I 1935 skjedde det som krefter i Moskva hadde arbeidet målrettet for i over 15 år – den revolusjonære bevegelsen i Norge, ledet av Nygaardsvold og med C.J. Hambro i kulissene, kom utrolig nok til makten i Norge, til tross for Quislings mange advarsler. Innføringen av deres samfunnsomstyrtende politikk kom umiddelbart. Forsvaret som Qusling hadde forsøkt å forsterke, slik at Norge ville hatt et fungerende nøytralitetsvern og kunne sikret vår selvstendighet i en eventuell kommende verdenskrig ble drastisk redusert.

I årene som fulgte arbeidet Quisling målrettet for å berge Norge fra den internasjonale faren, verdensrevolusjonen, som han hadde fått så nært bekjentskap med under årene i Sovjetrussland. 20.august 1936 skrev Quisling et brev til den samme kongen som hadde gitt han audiens 28 år tidligere. I brevet oppfordret han kongen til å ta i bruk sin makt for å rydde opp i de klandreverdige forholdene han selv hadde avslørt fra Stortingets talerstol fire år tidligere. I brevet gikk han også sterkt inn for å få revolusjonsmakeren Trotsky, som var “for rød, til og med for Sovjet” utvist fra Norge:

“…tillater meg i ærbødighet å henvende mig til Deres Majestet med en henstilling om at Deres Majestet i denne alvorlige ituasjon vil foranledige Stortinget innkalt i samhøve med grunnlovens paragraf 69, som gir Kongen rett til i overordentlige tilfelle å sammenkalle Stortinget utenom den alminderlige tid. Dette overordentlige Storting må i overenstemmelse med en folkevilje som ikke er til å ta feil av, treffe en klar avgjørelse i Trotsky-saken og få Trotsky hurtigst mulig utvist av landet.

Samtidig vil måtte bringes til ophør det uverdige og farlige forhold med landets regjeringsmakt i hendene på Trotskys norske tilhengere, lederne av det nu helt avslørte og kompromitterte såkalte norske arbeiderparti. Den landsskadelige marxistregjering, som er utgått av en internasjonalt revolusjonsparti, og som er i avgjort strid med Norges konstitusjon og lover, må fjernes og erstattes av grunnlovsmessig nasjonal riksregjering i samhøve med grunnlovens paragraf 12, som tillegger Kongen selv å velge sitt råd.

Såvidt vi kan se finnes imidlertid nu ikke noen annen fredelig løsning på dette spørsmål enn Deres Majestets personlige initiativ. Det er under de nuværende omstendigheter veien til å føre vårt offentlige liv tilbake til rettssamfundets grunn, og den eneste utvei som gjenstår til å hindre at begivenhetenes utvikling også i dette land, kanskje hurtigere enn de fleste aner, vil kunne ta en skjebnesvanger vending.”

Fire år senere stod krigen på Norges dørstokk. Den 7. og 8. april 1940 ble telegrammer mellom den revolusjonære Nygaardsvold-regjeringen og London publisert i britisk presse. Britene minela norske farvann den 8.april, Tyskland rykket inn for å komme England i forkjøpet 9.april. Da var allerede kongen og regjeringen flyktet og på vei mot Wallenbergernes Sverige, for siden å ta seg videre til Rotschilds England. Norge satt lammet i invasjonstimene, og Oberst Birger Eriksen på Oskarsborg festning senket Blucher på eget initiativ, fordi han ikke fikk kontakt med hverken kongehus eller regjeringsapparat. Samme dag bestemte Major Quisling og hans gode kamerat Harald Franklin Knudsen seg for å forsøke å holde Norge norskstyrt, noe de mente var viktigere nå enn noengang. De inntok rikskringkastingen på freidig vis (han var tross alt den vel respekterte Major Quisling) mens forvirringen rådet i invasjonstimene. Herfra uttalte han sin kjente proklamasjon via radionettet. Resten er som det sies historie.

Quisling overga seg frivillig til Hjemmefronten etter Norges frigjøring, etter å ha takket nei til tyske tilbud om å bli med på flykt fra de allierte til Sør-Amerika. En kaptein forlater ikke skuta skal han ha sagt før han takket nei til tilbudet. Under fangenskapet gjorde hans russiskfødte kone Maria alt hun maktet for å hjelpe sin ektemann, uten hell.

“Vidkun Quisling som var villig til å ofre sitt liv for nødlidende russere og armenere, den samme mann beskyldes nu for forrederi mot sitt eget land og sitt eget folk, som han elsker høiere enn alt annet. Likesom hans arbeide i Russland var et offer, så vet jeg at 9.april var et stort offer som han gjorde for å redde landet gjennem vanskelige tider… Han sa til meg at det gjelder det norske folks eksistens, og at de værste som kunne hende Norge var et tysk militærdiktatur.” – Brev fra fru Maria Quisling til høyesterettsaddvokat Henrik Bergh, 16.august 1945.

Quisling tilbragte sine siste dager i en celle på Akershus festning, uten tilgang på bevismaterialer og dokumenter. Her satt han kald og underernært, uten tilgang på de nødvendige dokumenter, og forberedte sin forsvarstale som skulle vare i åtte timer. Talen ble avsluttet med ordene:

“For å berge mitt folk gjennom verdensstormen er det jeg har ofret mig i alle disse år og med møie og strev arbeidet natt og dag.

Politikk er ikke for mig parti-interesser, levebrødspolitikk eller personlig ærgjerrighet og maktsyke. Det er offentlig praktisk handling i den historiske utviklings tjeneste til beste for sitt eget folk og for å fremme det Gudsrike på Jorden som Kristus kom for å grunnlegge.

Har min virksomhet vært landssvik – slik som saken betegnes i rettsboken – da vil jeg til Gud ønske for Norges skyld at riktig mange av Norges sønner måtte bli slike landssvikere som jeg er, bare at de ikke blir kastet i fengsel.” – Quislings siste ord i Oslo Forhørsrett, 21.juni 1945. (Kilde: Redegjørelse fra Vidkun Quisling til siktelse fremsatt i Oslo Forhørsrett, Oscar Andersens Boktrykkeri, Oslo 1945)

Slik endte verdenshistoriens mest omtalte nordmann sine dager, foran en eksekusjonspatrulje på Akershus Festning. Før de dødelig skuddene falt, talte han til de unge skytterne og minnet dem om at de ikke måtte la sin pålagte oppgave plage dem personlig – de gjorde tross alt bare jobben sin som gode soldater og fulgte sine overordnedes anvisninger.

Neste gang jeg er fristet til å ta i bruk ordet Quisling for å poengtere partipolitikeres ugjerninger vil jeg minnes Sokrates visdomsord:

“For det skal du vite, beste Kriton, at det å bruke et feilaktig uttrykk ikke bare i seg selv er uheldig, men også kan være skadelig for sjelen.” – (Sokrates, Faidon, Kap 64E)

Boken Quisling-saken inneholder Stortingets behandling av Quislings beskyldninger.